Historien bak navnet Arkvølven
Navnet Arkvølven ble ikke valgt tilfeldig. Det vokste frem gjennom samtaler om hvem som egentlig fører pennen her, og hvilket ståsted tekstene springer ut fra.
I vår felles nordiske arv finnes det en urkraft som går på tvers av landegrenser og tradisjoner. Enten hun kalles áhkká i samisk tradisjon, tietäjä og kuppari i den kvenske og skogfinske folketroen, eller vølve i den norrøne arven, peker sporene mot den samme arketypen: Den modne, aldrende kvinnen som har levd et langt liv, kjenner naturens lover og besitter urokkelig bakkekontakt.
Arkvølven er ingen puslete eller distansert skikkelse. Hun har den fysiske og mentale tyngden til en stor, sterk og myndig kvinne – formet av erfaring og med ryggrad til å si det hun ser.
Sammensetningen rommer to sider av samme virke:
- Arken: Det trygge vernet og arkivet der observasjoner, erfaringer og minner samles og tas vare på.
- Vølven: Den seende, som har trukket seg litt ut på kanten eller opp på en høyde for å betrakte tilværelsen uforstyrret i alle syv retninger.
Navnet samler disse trådene i ett uttrykk. Det definerer ikke en oppdiktet rolle, men et ekte, forankret utkikkspunkt der ordene kan finne form i sitt eget tempo.